Dahle følte seg enda mer fornøyd enn vanlig da han tørket blodet av hendene etter siste pasient torsdag kveld. Assistenten, frøken Florence, fikk som vanlig jobben med å vekke opp pasienten med en bøtte kaldt vann, og å gni håndleddene hennes for å få i gang blodomløpet igjen. Dahle hengte den hvite frakken opp på knaggen ved vinduet og tok en rask kikk i speilet for å konstatere at han så like velpleid ut som sist han så etter, hvorpå han brukte fem-seks minutter på å etterse remmene og låsene til behandlingsstolen. Det var strengt tatt Florences jobb, det også, men hun så ut til å ha sin fulle hyre med å få liv i den bevisstløse jenta. Dessuten var dette, når sant skulle sies, noe han foretrakk å gjøre selv. Det ga ham en viss tilfredsstillelse å selv være den som holdt arbeidsredskapene i stand - for eksempel kunne det ikke falle ham inn å la noen andre få polere tengene eller slipe borene. Yrkesstolthet, kaltes det før - Dahle var av den gamle skole og nærte en hemmelig avsky for de unge oppkomlingene som ikke eide respekt for de århundrelange tradisjonene i faget.

Det gikk en buss like utenfor kontoret hans, men Dahle foretrakk å spasere de drøye to kilometrene hjem om kvelden. Han var i god fysisk form, takket være lange treningsøkter på helsestudio, og dette var en av grunnene til at han klarte å opprettholde det høye arbeidstempoet sitt. Enkelte dager kunne han klare opptil 23 pasienter - men vanligvis foretrakk han å ta seg litt bedre tid med hver enkel. Han følte at det var en fordel å opparbeide et personlig forhold til pasientene, da syntes han arbeidet ga ham mer. Selvfølgelig var det hyggelig med en god fortjeneste, men i bunn og grunn var det jo ikke det som var hovedårsaken til at han hadde valgt det yrket han hadde. Allerede som barn hadde han vist anlegg som klart pekte i den retning, og klasseforstanderen hans på barneskolen hadde tidlig sett dette og oppmuntret gutten til å videreutvikle evnene sine, til å perfeksjonere seg - denne læreren hadde virkelig vært noe utenom det vanlige, tenkte Dahle. Hvis det ikke hadde vært for hans personlige engasjement og gode eksempel, ville han nok aldri nådd dit han var i dag. Dessverre syntes det ikke som om lærere av i dag var seg sitt ansvar bevisst på samme måte. Skjønt, hvem kunne være sikker - det kunne hende noen av dem fortsatt hadde det, men var nødt til mer å virke i det skjulte, fordekt liksom, ettersom det almene synet på hvordan man best skulle utvikle elevenes naturlige anlegg hadde endret seg ganske kraftig de siste årene. Dahle likte egentlig ikke hemmelighetskremmeri, men det var jo knapt tvil om at det iblant kunne være påkrevd... han humret for seg selv.

"Dahle?" Han snudde seg akkurat tidsnok til å se kniven som kom susende mot strupen hans, og rakk såvidt å kaste seg til side. Bare årelang trening berget livet hans. Den svartkledde skikkelsen grep fatt i ham med den ledige armen. I lyset fra gatelykten syntes Dahle det var noe kjent med ansiktet, men forvridd av hat som det var, var det vanskelig å si noe sikkert. "Endelig...endelig skal du... dette øyeblikket har jeg ventet på i mange år!" hveste overfallsmannen og løftet knivarmen på nytt. Men hugget kom aldri. Med et forundret uttrykk i ansiktet, og uten en lyd, sank han sammen på fortauet. Dahle trakk den lange sprøytespissen ut av siden på den ubevegelige skikkelsen, tørket av den og satte sprøyten på plass i futteralet innenfor frakken. Så børstet han av seg og gikk videre uten å snu seg.

Stakkaren burde ha visst bedre, tenkte han, enn å tro at en tannlege går noe sted ubevæpnet.

(Vår '90)

Tilbake til skrivebordsskuffen.