- Jeg drømte om deg i natt.

- Du sa det. Hva handlet det om?

- Det er ikke alltid så godt å si - handlingen forsvinner vanligvis med det samme jeg våkner, og det lille som sitter igjen gir sjelden noen mening, om jeg skulle prøve å gjenfortelle det. Bildene er ikke visuelle og handlingen er ikke... handlende. Men jeg har en følelse av hva det dreide seg om - og tolkningen min er da like sann som drømmen, tror du ikke?

- Sannsynligvis enda sannere. Hva tror du det handlet om da?

- Om ensomhet. Jeg var så ensom. Og så følte jeg meg så sint og skuffet og... sviktet av dem som jeg hadde forventet støtte fra. Jeg ble så sint (og du vet hvordan jeg aldri blir sint i virkeligheten, men ofte tar jeg det ut i drømmer - blir helt urimelig sint, knuser og slår og vil skade og drepe), og så tvang jeg dem enda mer fra meg. Og så innså jeg til slutt at jeg måtte gjøre noe selv og nærme meg noen for å slutte å være ensom. Det kom ikke til å skje av seg selv. Og jeg skjønte at jeg trengte nye venner.

- Det høres klokt ut. Hva skjedde da?

- Jeg gikk av gårde mot et sted som jeg vagt visste hvor var - et slags "community house" eller noe, et sted der folk samlet seg, og jeg visste at om jeg skulle ha mulighet til å møte noen jeg kjente litt - du vet, for å prøve å ta initiativ til å bli bedre kjent - så måtte det være der. Jeg visste ikke akkurat hvor det var, men altså en vag idé. Og så begynte jeg å gå dit, og gikk ned en liten bakke, og der satt du. På en stein eller noe slikt.

- Bare satt der?

- Ja, du bare satt der. Og jeg liksom bare... ramlet ned ved siden av deg med armen rundt deg og sa "venter du på noen?" og du sa "jeg venter på deg".

- Det høres ut som en god slutt.

- Og så sa jeg "hvordan visste du at jeg kom forbi her?" og du sa "jeg visste ikke, men et sted måtte du jo komme. Jeg har ventet en stund. Jeg prøvde å ringe deg også. Jeg hadde tenkt å ringe deg igjen senere.".

- Var det noen grunn til dette? Jeg mener, var jeg oppbrakt, var det noen spesiell grunn til at det hastet med å få tak i deg?

- Nei, det hastet ikke i det hele tatt - du var helt rolig. Det var bare en sånn selvsagt ting - plutselig var det så enkelt. Bare slik, liksom. Akkurat i det jeg hadde bestemt meg for å prøve å løse problemene mine, så bare smeltet de liksom bort.

- Og så da?

- Nei, så ringte telefonen og jeg våknet. Men du har rett, det hørtes ut som en god slutt.

(juli '01)

Tilbake til skrivebordsskuffen.