Jeg går bortover en mørk korridor. Skrittene mine gir gjenlyd mot stengulvet, veggene, taket. Korridoren er mørk og lang, jeg vet ikke hvor den er, kan ikke huske hvordan jeg kom hit eller hvor jeg skal, bare går, går uten mål og mening. Så ser jeg noe, langt foran meg. Et lysskjær? Nei, det er noen som kommer gående mot meg, en skikkelse jeg så vidt kan skimte. Klakk, klakk... skrittene mine høres i hele korridoren, syns jeg, lyden kastes tilbake fra vegger og tak, mange ekko... umulig å høre hvor mange, for før de siste ekkoene forsvinner, er det kommet et nytt skritt, og et nytt, og enda ett, lyden av skrittene ljomer mot veggene - eller er det bare en lyd inne i hodet mitt? Jeg vil stoppe, høre etter, men skrittene jeg har tatt ligger bak meg og skyver meg videre, og foran meg ligger alle de skrittene jeg enda ikke har tatt, og de trekker meg videre. Klakk, klakk, klakk... hvor kommer lyset fra, forresten? Ingen lamper, ingen vinduer, bare stenvegger og tak. Og inngangen ligger for langt bak meg nå - hvis det i det hele tatt var en inngang, jeg kan ikke huske noen, vet ikke hvordan jeg kom hit, eller hva som skjedde før det, eller hvor jeg kommer fra, hvem er jeg forresten? bare skrittene klakk, klakk mot gulvet, og skikkelsen der foran som kommer mot meg, stadig nærmere, jeg kan ikke høre skrittene hans, eller er det hennes? er det mine egne skritt som overdøver dem, eller hva, hvordan kan han gå så lydløst når mine skritt bråker sånn? forresten er det en hun, det ser jeg nå, og hun går i takt med meg, det må være derfor lyden av skrittene blir stadig sterkere, jeg hører hennes samtidig som mine egne, jeg vil skifte takt, vil høre noe annet enn mine egne skritt, vil høre hennes skritt uavhengig av mine, men jeg går taktfast klakk, klakk, klakk... jeg har ikke lenger noen egen vilje, blir drevet fremover... trukket, skjøvet, hva spiller det for rolle? vi er ikke langt fra hverandre nå... da ser jeg det, det er ikke en annen, det er meg selv, mitt eget speilbilde jeg går mot, det er et speil, her ved enden av korridoren, og jeg vil stoppe før jeg går rett på speilet, men jeg må fortsette, videre, idet jeg glir inn i speilet rekker jeg bare å tenke dette er en drøm, det er... og så er det borte

Speilbildet trår ut av speilet, litt nølende først, men faller så inn i den samme rytmen, klakk klakk klakk, og først etter mange skritt stopper hun, prøvende, og langsomt snur hun seg, fylt av en anelse...

Speilet er tomt.

(Juli '87)

Tilbake til skrivebordsskuffen.