From: "Anne Eilertsen" <anne@nvg.ntnu.no>
Newsgroups: no.alt.frustrasjoner
Subject: Re: Jeg føler meg mobbet! ;-( (OBS! Veldig langt svar!)
Date: Mon, 21 Aug 2000 17:24:14 +0200
Lines: 123
Message-ID: <8nrhs1$f1d$1@oslo-nntp.eunet.no>
References: <SV8o5.8702$541.1595701@juliett.dax.net>
NNTP-Posting-Host: 193.69.215.146
X-Trace: oslo-nntp.eunet.no 966871745 15405 193.69.215.146 (21 Aug 2000 15:29:05 GMT)
X-Complaints-To: newsmaster@eunet.no
NNTP-Posting-Date: 21 Aug 2000 15:29:05 GMT
X-Priority: 3
X-MSMail-Priority: Normal
X-Newsreader: Microsoft Outlook Express 5.00.2314.1300
X-MimeOLE: Produced By Microsoft MimeOLE V5.00.2314.1300
Annette Elle <2elle@c2i.net> skrev i
news:SV8o5.8702$541.1595701@juliett.dax.net...
> Det jeg derimot har gjort er: Jeg har - til tross for at det ikke er den
> alminnelige mening - våget å ytre min mening om det å være homse/lesbe.
> Det bør da bli godtatt uten at det skal dras opp i alle tenkelige
> sammenhenger.. (Sammendrag: Nei, det er ikke galt å være homse/lesbe, ja,
> jeg synes det er galt å praktisere. Men det forhindrer da ikke meg i å gå
> sammen med homser/lesber! Ja, jeg går/har gått sammen med begge deler.)
(Det følgende er ment som et svar til deg, men det betyr ikke at alt som
står der handler direkte om deg - det meste av innlegget mitt er ment
generelt og er tatt med for å forklare hvorfor i hvert fall jeg reagerer så
vidt negativt på det du skriver her og det du har skrevet tidligere.)
Det er ikke så lett å være menneske. Og ekstra vanskelig er det å være
tenåring. Det er så mye som skjer, i kroppen og i hodet og i verden rundt
deg, og det er vanskelig å skjønne hva det betyr alt sammen, og du vet ikke
helt lenger hvem du er eller hva du er verdt eller hvem du kan stole på.
Foreldrene dine forstår deg ikke, lærerne forstår deg i hvert fall ikke, og
de jevnaldrende rundt deg er plutselig blitt skumlere og mer uforutsigbare
enn før - fordi de sliter med de samme problemene som du har selv, men det
vet du ikke ennå, du mangler erfaringsgrunnlaget og har nok med ditt eget
kaotiske følelsesliv - og tilsynelatende vet de alt mye bedre og har mer
kontroll og er selvsikre som bare det, mens du selv ikke er sikker på noe
som helst, aller minst deg selv. Plutselig er du helt alene i verden, og du
vet ikke en gang om dette noen gang kommer til å bli bedre. Og midt oppe i
alt dette blir du forelsket. Gang på gang på gang, i folk du ikke tør snakke
til, kanskje ikke engang _om_, i folk du aldri noen gang tror kommer til å
være interessert i deg, i folk du oppdager at ikke er interessert i deg, i
folk som veksler mellom å oppmuntre, avvise og såre deg til du tror du skal
bli gal. Du begynner å tvile på at det noen gang vil være noen som kan bli
forelsket i deg - kanskje må du være alene resten av livet. Litt av dette
kjenner vi igjen alle sammen (jeg regner med at i hvert fall vi som
frekventerer naf gjør det!).
Tenk deg nå at du i tillegg til disse altoverskyggende problemene begynner å
mistenke at du er homofil. Nye undersøkelser viser at homofile ungdommer har
mye mer psykiske problemer, er mye mer utsatt for depresjoner og forsøker å
ta livet av seg i mye større grad enn heterofile. Hvorfor skjer dette?
Samfunnet vårt aksepterer tilsynelatende homofili i temmelig stor grad, det
er mange år siden homofil sex var forbudt, det blir reagert på
diskriminering av homofile, og nå kan de til og med gifte seg dersom de vil.
Hvorfor er det da så vanskelig å være ung og homofil? Angsten for å skille
seg ut - angsten for å bli avvist - angsten for å ikke leve opp til
forventninger - alt dette er ting som nok i ekstra sterk grad gjør seg
gjeldende for ungdommer. En del småting som ellers er selvsagte blir
plutselig mer problematiske. Kanskje er det ikke så naturlig å betro seg til
bestekameraten/venninna om sin nyeste flamme - kanskje vet du plutselig at
det aldri kommer til å bli utelukkende hyggelig å fortelle familien din at
du har fått deg en kjæreste. Om du nå _vet_ at foreldre og venner er
liberale og aksepterende (og hvor mange er det som vet det?), om du nå
kjenner en del homofile, slik at du vet at det finnes flere, noe som gjør
det litt mer sannsynlig at du en gang skal kunne finne deg en kjæreste (og
dette er det vel bare de aller heldigste som gjør når de er veldig unge), så
vet du likevel at du når som helst kan treffe på, høre om eller se på TV
mennesker, vilt fremmede mennesker, som syns at du er et slags moralsk
misfoster, en paria, et undermenneske, på grunn av de følelsene du iblant
opplever for mennesker du er glad i. Og du vet også at det er mennesker
rundt omkring i Norge som mener at du er tvilsom i utgangspunktet, men
muligens aller nådigst nesten kan godtas - dersom du velger å, for resten av
livet, avstå fra den støtten og omsorgen og gleden som ligger i et gjensidig
kjærlighetsforhold. Du vet at disse menneskene selv gjerne erklærer at et
parforhold bygget på kjærlighet og respekt er den beste måten å kunne få et
lykkelig liv, og en selvsagt grunnsten i samfunnet vårt, men at nettopp
denne lykken skal ikke du få lov til å ta del i.
Alt dette vet enhver 15-åring i Norge, mer eller mindre bevisst. Og hver
gang noen gir uttrykk for homofili-/homoseksualfiendtlige holdninger, så
gjør de hverdagen litt verre for noen. De er med på å underbygge og
legitimere den mobbingen og de overgrepene som mange homofile utsettes for,
og de er med på å gjøre livet litt vondere for dem som allerede har det
vondt. (Her kunne det være fristende å trekke inn dine egne sårede
reaksjoner på bruken av "døv" som nedsettende ord - som om det ikke er
vanskelig nok å være hørselshemmet fra før! - men dette blir langt nok som
det er...) En av grunnene til at du får så mye motbør hver gang du skriver
om at du er mot homofil praksis, Annette, er at mange rett og slett ikke vil
la slike utsagn stå uimotsagt. Ikke fordi vi føler oss truet av deg, for det
tror jeg ikke det er så mange av oss som gjør ("skummel" eller ikke!). Ikke
fordi vi tror vi kan endre synet ditt, for det tror jeg i hvert fall ingen
tror er mulig, og det spiller jo ikke særlig stor rolle for oss hva du syns
uansett. Ikke fordi vi vil nekte deg å mene hva du mener, for slikt er
hverken mulig eller ønskelig. Men jeg (for å ikke snakke på vegne av flere
enn meg selv) vil ikke ha et samfunn der det er greit å snakke stygt om
homofile (selv om utsagnene er modifisert til å "bare gjelde homofil
praksis"), og jeg vil ikke at unge homofile (eller ikke fullt så unge
homofile, for den del!) skal få følelsen av at den mest utbredte holdningen
de kan vente å møte er fordømmelse, og at denne fordømmelsen er generelt
akseptert i befolkningen.
Du pleier å si at du ikke har noe mot homofile, men at du er mot at de "
praktiserer". Hvis du virkelig ikke har noe mot dem, kan du ikke da være med
på å gjøre verden bitte litte granne bedre for dem (og for oss andre som
bryr oss) og slutte å si hva du mener om praktiseringen deres? Jeg mener
ikke å kreve av deg at du skal lyve om hva du syns, men det går an å la være
å si ting likevel. Det er mange, mange (mange!) ting jeg mener og synes som
jeg lar være å si noe om offentlig, av ulike hensyn - noen ganger fordi jeg
er sikker på at jeg vil bli misforstått, noen ganger fordi jeg ikke gidder å
starte (eller følge opp) en lengre debatt, og noen ganger fordi jeg vet at
enkelte mennesker kan bli støtt eller såret av det jeg sier, og jeg ikke
synes min mening er så viktig å få frem at det er verdt å såre noen for å få
det til.
Det er lov å mene hva som helst om hvem som helst. Men man kan godt tenke
seg om en ekstra gang, og vurdere grundig om dette egentlig er noe man har
noe med, før man sier hva man mener, dersom disse meningene er egnet til å
såre og skade. Og husk at det ikke trenger å ligge vond vilje bak et utsagn
for at det skal kunne såre og skade.
Dette ble fryktelig langt, men det er i hvert fall nok stoff til
frustrasjoner i mye av det jeg skriver, så jeg ber ikke om unnskyldning for
å poste det til naf. :>
mvh,
--
Anne Eilertsen
http://anne.nvg.org
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
(Du kan lese hele denne tråden i Googles arkiver.)
Tilbake til skrivebordsskuffen.