Jeg er ikke av dem som vanligvis husker drømmene sine. Vanligvis husker jeg ingenting når jeg våkner og kan lett innbille meg at det bare har gått et minutt eller to siden jeg la hodet på puten. Iblant skjer det plutselig, i løpet av dagen, noe som minner meg om drømmen jeg hadde, men det blir sjelden til mer enn "og så var det noe.... noe med.... en stein?". Men en sjelden gang har jeg lange, kompliserte drømmer, med klar narrativ kvalitet, flere synsvinkler og ofte flere deler ("akter"). Jeg er vanligvis ikke selv en deltager i historien, men en slags ubestemmelig mellomting mellom regissør og tilskuer. Historiene har mye til felles med film, og sjelden noen åpenbar tilknytning til meg selv og ting som skjer i livet mitt. Jeg er ikke helt sikker på hva poenget til underbevisstheten min er med å lage disse drømmene - kanskje den bare syns jeg trenger litt ekstra underholdning?
Her en natt hadde jeg en slik drøm, og denne gangen husket jeg handlingen bedre enn jeg vanligvis gjør. Mange aspekter i gjennomføringen bærer nok sterkt preg av at jeg for tiden leser Harry Potter-bøkene om igjen, men det jeg (i våken tilstand) oppfatter som temaet i drømmen er nok mer hentet fra min egen irritasjon over mennesker flest (meg selv inkludert, for all del) og deres manglende evne til å ta seg sammen for å få til det de ønsker seg. Hadde jeg kommet på en akseptabel slutt, skulle jeg forsøkt meg på å lage en novelle av historien. Men det er drømmers privilegium å slutte i forvirring i stedet for å gi en tilfredsstillende følelse av avslutning og avsluttethet.
Utgangspunktet for historien er at det er mulig å oppnå udødelighet. En gruppe mennesker får dette tilbudet, og ikke bare vil de få leve evig, men de vil få nok penger til å gjøre hva de vil underveis - i praksis ubegrenset tilgang på midler. Overgangen til udødelighet vil skje om noen få uker, dersom de tar tilbudet (noe de alle gjør), og i mellomtiden må de følge noen enkle regler. Jeg er litt vag på akkurat hva reglene går ut på, men jeg mener det var noe reality TV-aktig med at hele gruppen skulle oppholde seg samlet på ett sted og stort sett bare skulle prøve å komme overens med hverandre. (Når jeg tenker på det nå, så ville vel dette være en lur ting å venne seg til før de satte i gang med å dele evigheten med hverandre.)
Når disse par ukene er over, må de heldige utvalgte ta et bestemt tog. På et bestemt sted i en bestemt tunnell må de komme seg ut av toget og hoppe ned under skinnene. Da kommer de til et Annet Sted, et magisk sted inni-under-bak tunnellen, og der vil de bli gjort udødelige og få alt de noen gang har ønsket seg.
De må, på en veldig klar og konkret måte, forlate sitt gamle liv bak seg. De kan ta med seg enkelte ting som er viktige, men det er strenge begrensninger på hvor mye de kan ta med seg. Begrensningene ligner dem man har på håndbagasje når man reiser med fly: en sekk som er så lang og så bred. Ikke så veldig stor, men på den annen side vil de etterpå ha muligheten til å kjøpe absolutt alt de ønsker seg.
Leseren skjønner sikkert allerede hvor det bærer hen. Selvsagt greier ikke deltagerne å holde fred med hverandre eller oppføre seg noenlunde skikkelig i den korte tiden de skal tilbringe sammen. Selvsagt greier de ikke å velge ut hva de skal ha med, men kommer med altfor mye bagasje, og selvsagt begynner de å krangle i bagasjekontrollen når de får beskjed om dette. Selv om de vet at det magiske spranget rett og slett ikke vil fungere hvis de har med seg for mye bagasje, så tar de ikke til seg denne informasjonen når de kommer på toget, men krangler og kjefter i stedet til kontrolløren (som naturligvis ikke har laget reglene eller har mulighet til å innvilge dispensasjon) fordi de vil ha alt med seg. Ikke er det uerstattelige ting med høy affeksjonsverdi de har med seg heller, men helt alminnelige ting som de kan kjøpe kasser fulle med så snart de får pengene de skal få. Det er i det hele tatt ingen fornuftige grunner til oppførselen deres - man skulle nesten tro de ikke ville få alt de ønsket seg....
Jeg vet ikke hvordan det gikk med dem. Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite det heller.
Men egentlig er jeg glad for at det ikke er noen kanaler som viser reality TV slik jeg ser virkeligheten.
(mars '03)
Tilbake til skrivebordsskuffen.